Historien om Marta

Marta kjempet for livet sitt og overlevde når ingen trodde hun kom til å klare seg. Livet holdt på å bli en riktig solskinnshistorie for Marta, så gikk det galt..

Ettermiddagen 21.april 2009 ankom lille Marta verden, akkurat på termin. Olivia var stolt mamma for sin førstefødte lammejente. Denne lamminga var i tilegg den aller første på gården, som har vært i familien i generasjoner, så dette var stort. Marta var virkelig vakker, helt perfekt!

Marta tar en av sine første slurker med melk..

Den første tida gikk alt som normalt og vi var så stolte over henne, og viste henne frem til familie og venner. Olivia var god stolt mor. Det var rene lykken!

Lammene vokste, og tida kom hvor de skulle slippes på sommerbeite, gå i stor flokk på flotte beiter med mange gjevnaldrende lekekamerater. De skulle leve livets glade dager og virkelig være “barn”.

 

Desverre ble det ikke helt slik det skulle bli for Marta. En kveld ringte telefonen, nabobonden hadde funnet Marta liggende på jordet. Veterinær var allerede tilkalt.  Jeg skyndtet meg ned til henne og ringte familien mens jeg satt hos henne, og gav de beskjed om hva som var hendt.

 
Mens vi venter på veterinær..

Hele lammekroppen var opphovnet, og det var nesten ikke liv i henne. Der og da var jeg klar for å avlive, og ventetida på veterinær virket uendelig lang. Veterinær fant ikke noe galt, men likevel kunne hvem som helst se at dette lammet var ikke et friskt lam. Veterinæren var med og gikk over beitet, men vi fant ikke noen giftige planter. Siden veterinær anbefalte å gi henne en sjangs ble hun satt på intravenøs. Det lå hun på i 3 dager, mens vi bodde i stallen hos henne. Familie og venner støttet opp og var med å våket over henne. Etter tett konktat med vet. som ikke klarte å finne noen årsak ble ny veterinær kontaktet. Vi endte opp med å ha brukt tilsammen 3 veterinærer, de to siste kom på daglige besøk over to uker, og de fant heller ikke noe galt. Det eneste de alle tre kunne komme frem til, var at noen kunne ha kastet fra seg noe som hun hadde spist. Siden labratoriet hadde stengt fikk vi heller ikke levert blodprøve for å finne ut akkurat hva det var.

Når det endelig begynte å bli mer liv i henne, ble hun rammet av noe nytt; hjernemark. Nå var det “på`an igjen” med overvåking og medisiner. Det var ikke mer enn at hun ble frisk, så ble det tilbakefall, hele to ganger. Hun var helt borte mentalt. Hun gikk for å drikke, men endte opp med å stå med hodet i vannet og boble i bøtta, vi måtte flere ganger gå og løfte henne opp så ikke hun skulle drukne seg. Vi passet og på at vi fikk stimulert imunnsystemet hennes. Forsvant svelgerefleksen, så var det ingen vei tilbake. Jeg var flere ganger ved å gi opp. Det var vondt å se på henne. Nabobonden og veterinær backet opp og fikk meg til å ikke gi opp riktig enda. Marta var(og er enda) veldig spesiell for meg, og det var ikke noe jeg ville mer enn at hun skulle bli frisk, men det er vondt å se noen man er så glad i ha så vondt. Til slutt ble veterinær enig i at nå var det nok. Kom hun seg ikke over helga, så ble hun avlivet mandags morgen. Jeg tok kontakt med healer og hørte om hun ville gjøre et forsøk. Som antatt var det ille, og hun trodde ikke hun kunne gjøre noe. Hun gjorde det hun kunne, men kunne ikke si noe annet enn at dette endte nok ikke bra.

Marta hadde derimot ingen planer om å dra til Rainbow Brigde riktig enda, og kjempet virkelig for livet, og viste hva lyst til å leve egentlig er. Mandags morgen var Marta frisk. Ingen, ikke engang veterinærene, kunne forklare det. Jeg er den dag i dag overbevist om at healer har fått til noe, i kombinasjon med at Marta virkelig kjempet for livet sitt.

 

Marta koser seg på beitet i sommer.

Veien videre derfra har vært lang, men det har vært verdt det. Marta har bare blomstret mer og mer for hver dag som har gått. Dette skulle ende som en skikkelig solskinnhistorie når Marta selv skulle bli mamma til verdens nydeligste lille lam. Lykken varte ikke evig, og solskinnshistorien ble ikke slik den skulle bli. Under klargjøring til paring så de at hofta var ødelagt på Marta, og det var ingenting å gjøre for henne. Etterhvert som vekta kom på ville hofta knekke sammen under henne. Jeg har fått tid å ta farvel med henne på, og dagen nærmer seg med stormskritt. Marta vil alltid ha en spesiell plass, og jeg kommer til å savne henne veldig. Marta ville virkelig leve, og hun har fått leve et godt liv. Jeg er takknemlig for den tida jeg har fått sammen med henne.

I begynnelsen av Januar reiser Marta til Rainbow Bridge.