Ut på tur aldri sur!

Fotograf: Mariann Fahret

Hver morgen er vi noen som samles og går på tur med hundene, det er koselig og sosialt for både to og firbente. Hvis ikke jeg får den morgenturen blir jeg helt kvapsen resten av dagen, jeg trenger å få kroppen i gang. Og så er det jo mye gøyere når vi er flere som går sammen enn å gå alene :)  I dag gikk vi i skogen, og noen steder var det helt eventyrlig!

Turkompisene. Max går bak med “mor” ;)
Fotograf: Mariann Fahret

 

Stakkar pus syntes det var i meste laget med hunder..
Fotograf: Mariann Fahret

Snøslaps og innekos

Vi fikk plutselig et nytt snøras, og som vanlig endte det i et slaps uten like!
Jeg har som nevnt tidligere lånt bort sauene denne sesongen, men denne uka passer jeg alle sauene, 4 flokker på rundt 150 til sammen. Den ene flokken er det et godt stykke å gå til, og etter å ha vasset et par km fikk jeg kuldekrampe i bena. Å stelle dyrene er kos, men ikke når man er så våt at det surkler i skoene og man vet at man enda har en hel del igjen..! Lenge siden det har vært SÅ godt å komme innendørs.

Min lille Talulah, Mirabells førstefødte.

Jeg har begynt på diett igjen. Det ble for mye mat jeg ikke skulle ha, og det blir ikke mye søvn når man ligger med krampe i magen hele natta pga noe man spiste dagen i forveien. Men det er ikke verst å være på diett når det er slik som dette man skal spise. Mmm..

Men jeg følger ikke helt fanatisk. Dette er noe jeg skal leve på, og det vil ikke holde i lengden om man ikke kan skeie ut engang iblandt. Hver onsdag er vi noen venninder som samles og har kosekveld med unge mødre på tv skjermen, og i dag har jeg og Max innekos. Han har fått lammeskinnet foran vedovnen og jeg syntes jeg fortjente å få en liten skål med is, skikkelig vanilje is har jeg lengtet lenge etter! ;)

Kampen mot kiloene..

Etter jeg ble syk og avhengig av medisiner for å holde meg på bena har kiloene bare rast på.. Jeg har prøvd nesten alt av dietter, kurs.. you name it, men ingenting hjelper og kiloene kommer rasende på. På Grethe Roede kurs fulgte jeg alt nøye og trimmet som jeg skulle. Likevel bare økte cm og vekta gikk oppover istedefor nedover. Det var rett og slett flaut, og jeg følte jeg ikke ble trodd ang at jeg var så nøye med å følge dietten og trim. Nå er det begrenset hvor mye jeg får trimmet da sykdommen angriper lungene og jeg sliter med å få nok luft, men før det gikk så langt trimmet jeg som en helt i rask gange,  klatret og gikk i terreng, til og med med vekter på bena en periode. Jeg er fortsatt mye ute og går, men jeg klarer ikke ha noe særlig tempo, og sliter veldig med terreng og klatring og må nå ta det stille og rolig. Jeg trives absolutt ikke med all denne ekstra vekta, men medisinene kan jeg ikke slutte med. Selv om jeg har fått beskjed av lege om at jeg bare må godta de ekstra kiloene, så klarer jeg det bare ikke og kjemper videre! Det hjelper og at andre holder på med det samme, og vi kan gi hverandre råd og oppbacking. Enten jeg klarer det eller ikke, så er det bare bra for meg å spise sundt å være i bevegelse!

“Pick you`r battles”

Det har vært stille her på bloggen en stund. Jeg har hatt mange kamper å kjempe, både med Nav, forsikring, gårdsoppgjør og helse som svikter mer og mer. Jeg har ikke hatt ekstra overskudd til noenting, og har vært bokstavelig talt nødt å velge hvilke kamper jeg vil kjempe. Utenom det ovenforstående som jeg ikke kan backe ut av, så har jeg bare trukket meg tilbake. Jeg har bare ikke orket. Endelig begynner det å bli litt lys i enden av tunellen og jeg kan senke skuldrene litt. Når skuldrene senkes blir jeg mer meg selv igjen som står for egne meninger og tør å si fra, noe jeg bare ikke har orket å tenke på før engang oppi alt dette andre.

For å klare å karre meg opp igjen var jeg nødt å ta noen grep. Stressnivået var så høyt at hjernen bare koblet ut. Jeg endte opp med å avlyse absolutt alt! og kun være med dyrene, bare nyte livet når sjangsen først bød seg. Det var noe jeg så sårt trengte! Jeg fikk gleden tilbake, og bare tur med glade bekymringsløse hunder gjorde at jeg nesten boblet over av lykke. Jeg levde akkurat der og da. Tur med hund skulle kommet på resept!
I en stresset hverdag burde flere blir flinkere til å ta seg litt “der og da” tid.

Det har og kommet tre nye hengeører på gården. Lille Tilda(på bildet), Butty og Trampe(som jeg kaller for Theissen). Butty skal bo sammen med Ylva som ble igjen alene etter at Felix døde. Theissen ble med på lasset da han trengte et hjem, og han har fått tillit til meg og blitt en oppmerksomhetssyk liten kar Tilda kjøpte jeg fra Drammen. Ylva trives best ute i hagen, så hun og Butty skal flytte ut i gården så fort vinterkjølen gir seg. Theissen bor i stallen sammen med de andre, og lille Tilda er min innekanin. Hun løper noen runder i hagen, og så hopper hun opp trappa og inn i hus igjen. Jeg håper at Theissen kanskje kunne bo sammen med Tilda etterhvert. De passer godt sammen i personlighet, spørsmålet er bare om han vil kunne trives inne.. 

Butty

Drømmen min er å kunne leve her på gården selvforsynt med mat. Jeg har hvertfall kommet et steg nærmere ved å ha slaktet 4 lam i år og en killing. Håper på litt bedre produskjon til våren, vi var litt uheldige i sesongen som var. Men jeg har fått opp en flott avlsvær som jeg byttet i slaktelam. Så han lever livets glade dager, mens jeg fikk fostre opp lam som likevel ikke hadde noe liv foran seg som voksen. De hadde et lykkelig lammeliv uten bekymringer før de landet i frysen hos meg Til våren skal jeg og avle opp noen kjøttkaniner og dyrke mine egne grønnsaker.  Om gården blir min blir det et par slaktegriser, noen høns, og jeg snuser på Dexter cattle. Men de blir i tilfelle gående i utmarka. Så går en spennende tid i møte!